|
Anmeldelse av Mega Man
Mega Man er et navn som har festet seg hos veldig mange. Det er få spillserier som kan skryte på seg å ha så mange forskjellige oppfølgere og avstikkere. Senest i fjor ble det mye omtalte Mega Man 9 sluppet på blant annet Wiiware. Men alt har en begynnelse. Jeg har blåst støv av det første Mega Man-spillet til NES, og prøvd å finne ut hvor godt det fortsatt holder seg.
Slik starter det hele
Den onde Dr. Wily har omprogrammert seks av robotene til den gode Dr. Light, og ønsker å ta over verden. Det er opp til vår helt Mega Man å kortslutte disse gale metallhodene og sørge for at Dr. Wily får sin straff.
Historien er enkel, som i de fleste NES-spill, men det er nok ikke plottet Mega Man er husket for. Spillet hadde flere originale ideer for sin tid.
For det første kan man ta banene i den rekkefølgen man selv ønsker. Og for det andre, kan man ta ibruk våpnene til bossene man beseirer, for å enklere klare diverse utfordringer. Dette var en oppskrift som ble kjennemerket til serien gjennom flere generasjoner.
Slik starter det, de seks robotmestrene i første Mega Man...
Originalt enkelt
Når spillet starter, kan man velge mellom seks forskjellige baner å starte på. Det er opp til spilleren å utforske banene og finne ut hvilke som er enkle og hvilke som er vanskelige. Og deretter lage en plan hvordan man skal gå frem for å klarere banene lettest mulig. Hver gang man klarer en bane, får man mulighet til å bruke våpenet fra bossen man beseiret, slik at fremtidige baner og bosser blir enklere. Noen banerekkefølger er enklere enn andre, men det er ingen absolutt fasit.
Straks man har fullført spillets seks første baner, blir spillet lineært, og vanskelighetsgraden økes til et nivå som krever mer bruk av alle våpen og redskaper man har tilgjengelig. Kontrollen er enkel, man kan hoppe og skyte. Mer trenger man ikke. Våpenvalg skjer raskt via en meny, men det er ikke noe man gjør ofte nok til at det blir irriterende. Kontrollen er også veldig presis, man opplever aldri at figuren sklir for mye eller lever i sin egen verden.
Spillet kan føles litt vanskelig i starten, før man lærer seg banene og blir komfortabel med en personlig rekkefølge å drepe bossene. Og selv om flere av spillets senere bosser krever at du lærer omfattende angrepsmønstere for å ha en sjanse, er spillet godt balansert og raust med ekstraliv og uendelig med fortsettelser.
Det er lett å trå feil, tross enkel kontroll...
Enkle standarder
Grafikken er veldig klar og tydelig. Man har aldri noe problem å skille figurene fra bakgrunnene eller skjønne hvilke områder som man skal unngå. Om vi ser bort fra oppfølgerne, som utrolig nok var enda penere, snakker vi her om et av de peneste spillene til NES, iallefall for sin tid.
Skal jeg nevne noe negativt, må det være at spillet sakker farten på noen av de største fiendene og bossene. Det er ikke like irriterende som i enkelte av oppfølgerne, men det forekommer.
Catchy!
Spillmusikerne hadde før i tiden veldig begrensede muligheter for å utfolde seg, så for å unngå at alt bare ble en grøt av toner, var de nødt for å kjøre enkle, men minneverdige melodier. I Mega Man er det snakk om enkle og catchy melodier som man lett kan nynne på lenge etter at man er ferdig med spillet.
Banen til Gutsman. Er det ikke pent?
Tåler tidens tann
Spillet er kort, men intenst. Å klarere de seks første banene kan ta alt fra noen timer til et par dager, alt etter hvor god man er i plattformspill, og resten handler for det meste om mestring av det man lærte på de tidligere banene. Har man mestret spillet, kommer man seg glatt gjennom på under en time.
Å mestre Mega Man er som å lære seg å sykle. Det krever litt jobb, men når man har klart det, glemmer man det aldri. Det er et spill jeg fortsatt kan sette meg ned med når jeg vil kose meg eller bare slappe av litt. Og det er ikke verst når spillet er over 20 år gammelt.
God gammeldags plattform
Alt i alt er spillet i dag et veldig godt kjøp på Virtual Console. Om man liker god gammeldags 2D-plattform, er det et “must”. Ettersom spillet fostret opp dusinvis av oppfølgere og avstikkere, er det kanskje lett å avskrive originalen som et sært gammelt spill som ikke står høyt kvalitetsmessig, men tror man det, har man mye å lære.
Kvalitetsmessig, stikker kanskje oppfølgerne av med seieren, men Mega Man er et fullverdig plattformspill som står godt på egne bein. Og selv om resten av serien ikke hadde eksistert, fortjener det status som et av de mest minneverdige spillene på NES
|
Karakterer
|
|
Gameplay
|
|
8 /10
|
|
Grafikk
|
|
8 /10
|
|
Lyd
|
|
8 /10
|
|
Holdbarhet
|
|
7 /10
|
|
Totalinntrykk
|
|
8 /10
|
Pluss
- Pen grafikk og musikk
- Solid spillkontroll
- Høy gjenspillingsverdi
- Innovativt, for sin tid
|
Minus
- Veldig kort
- Iblant irriterende treghet og hakking
|
|
Kommentarer
|
Entity
- 06/05-2009 klokken 19:09
Denne liker jeg best av alle  |
|
Du må være logget inn for å skrive kommentarer.
|
|
|
Spillinformasjon
Mega Man
Sjanger:
Action Platform
Utvikler:
Capcom
Utgiver:
Nintendo
EU:
Mega Man
22. juni 2007
US:
Mega Man
18. august 2008
JAP:
RockMan
22. juni 2007
Media
|
